«turistskatt» - hvem skal betale og hvem skal kreve inn pengene?

Med jevne mellomrom blåses det liv i debatten om såkalt «turistskatt» skal innføres i norske kommuner. Noen steder har svært stort innrykk av turister enkelte dager i høysesongen, ikke minst irriterer enkelte seg over cruiseturister, som de mener legger igjen for lite penger på destinasjonene.

På Stortinget har saken vært luftet ved flere anledninger, uten at det til nå har vært noen stor entusiasme for å gi kommunene denne inntektsmuligheten. Et forslag om ”turistskatt” ble nedstemt i 2017. Det største regjeringspartiet, Høyre, har tidligere vært klar motstander. Nå, derimot, tar toneangivende politikere i partiet til orde for at kommuner som opplever turismen som en belastning, skal få mulighet til å innføre en avgift for å finansiere fellesgoder, som offentlige toaletter, søppeltømming etc., forutsatt at pengene kun brukes til denne typen investeringer. Arbeiderpartiet og Senterpartiet har allerede signalisert at de er åpne for å pålegge turister en slik ny avgift. Denne saken vil komme opp igjen på partienes landsmøter i 2020. Også Kommunenes Sentralforbund (KS) har, overfor Næringsministeren, tatt til orde for at kommunene skal kunne ta inn en avgift for å bidra til finansiering av fellesgoder.

Men hvis det åpnes for at kommunene kan innføre en besøksavgift, hvem skal da betale? Og hvem skal kreve den inn? Hvis hotellene blir pålagt å kreve inn avgiften, vil deres produkt bli dyrere, uansett hvordan man snur og vender på det, og det er vel ikke hotellgjester som forsøpler lokalmiljøet mest. Dessuten bor kun et relativt lite antall turister på hoteller og annen kommersiell overnatting. Hvorfor skal f.eks. de som benytter det grå overnattingsmarkedet, av typen Airbnb, slippe å betale avgift? Hvis en avgift knyttes til organisert, kommersiell overnatting, vil den bli sterkt konkurransevridende.

Skal bobilturister og cruisepassasjerer betale? Hva med syklister og backpackere? Skal også folk fra andre deler av fylket og Norge ellers måtte betale avgift, eller skal den kun gjelde utlendinger? Med Nav-skandalen i friskt minne; er det mulig å etterleve de forpliktelser vi har gjennom EØS-avtalen, samtidig som vi forskjellsbehandler egne borgere og innbyggerne i resten av EU/EØS-området?

Norge er allerede blant de landene det er dyrest å besøke som turist. Vi har en av Europas høyeste mva-satser, som turister må betale når de kjøper bl.a. mat, drikke og tjenester. De betaler også mva på hotellovernatting, transport og opplevelser. Når de da likevel bestemmer seg for å legge ferien til Norge, er det etter en totalvurdering. På den ene siden pris, på den andre side hva man får av opplevelser, service og komfort. Turismen har en betydelig overrislingseffekt på resten av næringslivet og gjør at mange små steder kan opprettholde et godt tilbud av butikker, serveringssteder og tjenesteytende næringer.

En avgift på gjester er i utgangspunktet et negativt signal. Det er bedre å prise reiselivsproduktene på en slik måte at gjestene legger igjen det de skal, men det er også riktig at gjestene betaler for de opplevelsene de velger. Allemannsretten er hellig i Norge, landet bør generelt sett være fritt tilgjengelig for alle, men vi er allerede vant til å betale for en lang rekke opplevelser. Vil du se landskapet fra spesielle utkikkspunkter, må du stadig oftere betale for det. Men basisproduktet bør være fritt tilgjengelig, det blir å regne som en innsatsfaktor som må til for i det hele tatt å kunne trekke turister til landet og de enkelte turistdestinasjonene.

Lederartikkel i desemberutgaven av HRR