Hva forventer jeg av regjeringens kommende veikart for reiselivsnæringen?

­Hva forventer jeg av veikartet? Jeg kunne skrevet om satsing på rekruttering, grønn mobilitet, momssatser eller prisparietsklausuler, men denne gangen er det to ting jeg ønsker å trekke frem:

Bedre reisemålsledelse: Destinasjon 3.0

Nasjonal reiselivsstrategi bygger på prinsippet om at morgendagens reiseliv må ha et vinn-vinn-perspektiv, med positiv verdi for både næringsaktørene, de besøkende, lokalsamfunnene, innbyggerne og for natur og miljø. Dette helhetsperspektivet er viktig. Et reiseliv og en voksende turisme som ikke styres vil påføre "tredjeparter" belastninger, det være seg sårbare naturområder, dyreliv og kulturskatter, innbyggere, frivillige organisasjoner eller beredskapsetater.

Jeg mener at viktigheten av et styrket samarbeid på reisemålet, besøksforvaltning og besøksbidrag er nødvendige grep for å sikre en bærekraftig utvikling av norske reisemål. Kommunene må ha ansvaret for å etablere en helhetlig reisemålsledelse, som kan arbeide frem en reisemåls- og besøksstrategi. I den sammenheng er det viktig at reiselivs- og besøksstrategiene må være basert på et samspill mellom det offentlige, reiselivsnæringen, det stedlige næringslivet for øvrig og ikke minst frivillig sektor.

I den sammenheng har destinasjonsselskapene en sentral rolle, da de som oftest er eid og finansiert av kommunene, aktører i reiselivsnæringen og næringslivet på reisemålet. Reisemålsutvalget peker på at destinasjonsselskapene kan få delegert oppgaver innen reisemålsutvikling fra kommunene. Det vil kreve kompetanse innen besøksforvalting og reisemålsutvikling, noe et fåtall destinasjonsselskaper har i dag. I tillegg vil det kreve en annen forretningsmodell og finansiering. Jeg peker derfor på tiltak 12 i den nasjonale reiselivsstrategien: «Destinasjon 3.0» – pilot for aktørsamarbeid på framtidens reisemål. Formålet er å fornye organiseringen på reisemålsnivå, styrke samspillet i næringen, løfte innovasjon og omstilling, utforske finansieringsmodeller og modeller for destinasjonsledelse, samt utvikle samarbeidet med kommune og relevante offentlige instanser.

Jeg mener at Innovasjon Norges merke for bærekraftig reisemål bør inngå som en basis for god reisemålsledelse og for destinasjon 3.0. Det vil kreve mer ressurser enn det som investeres i merkeordningen i dag.

Lokale piloter for finansiering av fellesgoder

Reiselivets ressursgrunnlag baserer seg i stor grad på salg av opplevelser der fellesgoder inngår. Fellesgoder er goder som er tilgjengelige for alle, og som vi ikke trenger å betale for å bruke. Begrepet fellesgoder i reiselivet inkluderer både kunderettede (f.eks. løyper, stier, merking, skilting, åpne festivaler, gratis skibusser m.fl.) og næringsrettede (f.eks. felles markedsføring og profilering, markedsutvikling, opplæring av personale m.fl.).

Jeg er prinsipielt for at det etableres en form for besøksbidrag i Norge, men vil sterkt anbefale at finansieringsmodellen blir lokalt forankret, hjemlet i en nasjonal forskrift, slik at ordningen er forutsigbar og at det ikke er opp til hver enkelt kommune å selv bestemme reglene knyttet til inndrivelse og forvaltning. Jeg er opptatt av at reiselivsnæringen lokalt får medbestemmelse sammen med kommunen når besøksbidraget skal brukes for å skape gode opplevelser, både for de tilreisende og lokalbefolkningen. Her vil destinasjonsselskapene bli sentrale.

Jeg er kritisk til opprettelse av et sentralt fond som skal forvaltes av fylkeskommunene, og som igjen skal fordeles til flere kommuner etter søknader, da tildelinger nødvendigvis må politisk behandles i fylkeskommunen. Dette kan føre til fordelinger av rammer skjer etter politiske prioriteringer og ikke etter de lokale behovene på reisemålene og intensjonene bak ordningen.

Jeg mener at løsningen bør forankres på departementsnivå med Statsforvalteren som administrator for ordningen med tildeling basert på strenger kriterier og krav til behovsvurdering og styringsmodell med lokal forankring hvor:

• «Bruker/forurenser betaler» i tråd med strategiene i Grønn konkurransekraft, med unntak for lokalbefolkningen, varetransport osv.
• Baseres på at reisemålet har en helhetlig reiselivs- og besøksstrategi
• Kriteriene må baseres på reelt besøk og fotavtrykk og ikke antall kommersielle overnattinger, da det er en dårlig indikator for slitasje på fellesgoder
• Muligheter for både finansiering og besøksforvaltning – ikke bare finansiering
• Midlene må kun brukes til kunderettede fellesgoder og bærekraftig besøksforvaltning av sårbare lokalsamfunn, natur- og kulturressurser i tråd med nasjonale, regionale og lokale føringer for ressursforvaltning- og områdeutvikling. Dette omfatter også ivaretakelse av prinsippene for allemannsretten.

Løsningen må komme i tillegg til eksisterende offentlige virkemiddel og ha krav om utløsende effekt på offentlige midler fra kommunene, fylkeskommunene og staten for å unngå at fellesgodefinansieringen erstatter eksisterende offentlig finansiering og virkemiddelbruk.

Jeg mener at det er behov for å prøve ut lokal fellesgodefinansiering hos utvalgte pilotreisemål før det åpnes opp for en nasjonal modell, og det ligger «gryteklare» prosjekter blant annet fra Beitostølen, Vestlandsk fjordlandskap og Lofoten.