Turistskatt - en dårlig idé for norsk reiseliv

Regjeringens forslag om turistskatt har skapt uro i reiselivsnæringen. Forslaget gir alle norske kommuner rett til å innføre en skatt på opptil 5 prosent av prisen for overnatting på alle kommersielle overnattingssteder som hoteller, campingplasser, bobilparker og Airbnb. Intensjonen er god: å håndtere utfordringene knyttet til økt turisme i enkelte områder. Men gjennomføringen? Lite treffsikker, for ikke å si direkte skadelig for næringen.

En skatt som rammer feil

Hotellene, som allerede betaler høye skatter og avgifter, blir hovedmålskiven for turistskatten. Dette til tross for at hoteller er hjørnesteiner i norsk reiseliv og at to av tre hotellgjester er nordmenn. Skatten vil derfor ikke bare ramme næringen, men også alle oss som reiser i eget land. De fleste hoteller sliter allerede med lave marginer, og en slik ekstrakostnad kan presse flere over kanten, særlig i distriktene.

Samtidig jobber regjeringen og næringen med en eksportsatsing som har som mål å øke næringens verdiskapingsbidrag. Dette kan utnytte ledig hotellkapasitet og utvikle helårsdestinasjoner. Hvordan kan vi oppnå dette når vi gjør norsk reiseliv enda dyrere og sender regninga til overnattingsbedriftene? Utfordringen for norsk reiseliv i dag handler ikke om masseturisme, men snarere om underturisme. Norge har et hotellbelegg på 54 prosent. Med andre ord har vi et stort potensial i ledige senger, og derved et stort potensial for større verdiskaping og flere helårs arbeidsplasser. For å ivareta dette mulighetsrommet må politikerne styrke næringens muligheter for utvikling og vekst gjennom bedre økonomiske rammevilkår og ikke som nå, bidra til større byrder.

De virkelige utfordringene overses

Det største paradokset i forslaget er at det overser de reelle utfordringene som følge av overturisme. Det er ikke hotellene som skaper de største belastningene på populære destinasjoner, men snarere cruiseturister, villcampere og turistbusser. Disse gruppene bidrar mindre grad økonomisk i lokalsamfunnene, sammenlignet med hotellgjester og overnattende turister.

Cruiseskip, som anløper steder som Geiranger og Bergen, bringer tusenvis av dagsbesøkende som belaster lokalsamfunnene. Gjestene og rederiene skaper aktivitet og omsetning, men det er lokalsamfunnene som i stor grad sitter igjen med kostnadene for fellesgodene. Det samme gjelder villcampere, som ofte legger press på naturen og lokale fasiliteter uten å bidra økonomisk i særlig grad.

Disse problemområdene er nesten fullstendig ignorert i forslaget. I stedet er det alene hoteller og overnattingssteder, som allerede bidrar til lokalsamfunnene gjennom utvikling, tilrettelegging, skatter, verdiskaping og arbeidsplasser, som skal belastes.

Hva bør gjøres i stedet?

En samlet reiselivsnæring har vært tydelig på at hotellskatten ikke er løsningen på utfordringene, og at det er andre, mer målrettede tiltak som bør vurderes. En ilandstigningsavgift for cruiseturister og strengere regler for bobiler og villcamping er eksempler på tiltak som kunne avhjulpet de største problemene. Dette ville fordele byrdene mer rettferdig og redusere presset på de mest utsatte områdene. Vi mener at forslaget bør trekkes tilbake og utarbeides på nytt med mer treffsikkerhet og klar bruk av pilotordninger for utprøving.

Det er også avgjørende at inntektene øremerkes til turismerelaterte tiltak, slik at de faktisk kommer lokalsamfunnene til gode og bidrar til bærekraftig vekst. Uten klare føringer for bruken av pengene er det stor risiko for at midlene bare går inn i kommunenes generelle budsjetter, uten å løse de faktiske utfordringene.

Et dårlig gjennomtenkt forslag

Som det står nå, er regjeringens forslag et eksempel på dårlig politikkutforming. Det treffer skjevt, rammer feil aktører og adresserer ikke de reelle utfordringene med overturisme. I stedet for å styrke norsk reiseliv, risikerer vi at det svekkes – både økonomisk og konkurransemessig.

Reiselivet er en viktig nøkkel for å skape vekst og arbeidsplasser i hele landet, spesielt i distriktene. I den geopolitiske situasjonen vi står i nå, trenger vi en sterk næring som bidrar til bosetning og vekst i hele landet. Vi trenger derfor en politikk som styrker, ikke svekker, næringen. Reiselivet er løsningen på mange av de utfordringer vi står overfor fremover og det er på høy tid at regjeringen går i dialog med reiselivet. Vi trenger en helhetlig strategi som balanserer utfordringene med turisme, uten å straffe de som allerede bidrar mest. Regjeringen må lytte til næringen og finne smartere løsninger som fordeler byrdene rettferdig og sikrer en bærekraftig vekst for en av våre viktigste eksportnæringer. Vi håper vi blir lyttet til, fordi det forslaget som ligger på bordet nå bidrar dessverre til det motsatte.